Ville tilstander

(fiktivt bilde -men de var NESTEN så store..:))

Torsdag 28/2, kl. 14.00: Marie og Kristina er ferdig på jobb og begynner på sin vanlige gåtur hjemover. Himmelen viser tegn til regnbyger, men vi har paraply og regner med at dette skal gå greit. Regner tiltar så smått, men vi syntes folk rundt oss overdriver en smule når de spurter avgårde for å finne ly. "Vi har da vært ute en vinternatt før", tenker vi og ler så smått av pysete malawiere. Vi skjønner heller ikke helt hvorfor noen forbipasserende tar seg tid til å rope: "You are crazy!", før de løper videre. Men svaret kommer brått og uventet i form av form av en himmel som plutselig åpner seg på vidt gap og tømmer ut uante mengder regn og vind. Vi snapper etter pusten, og fniser under paraplyen etterhvert som vi blir våtere og våtere. Det er ikke før regnet forandrer seg til ertestore, steinharde haglkuler, at latteren stilner en smule. Vi innser at vi er ganske alene på en øde slette, ikke ser en meter hverken frem eller tilbake og at paraplyen er i ferd med å gi etter. Det er da vi tar motet til oss og krysser veien (uten sikt overhodet), at vår muslimske helt gir seg til kjenne. Han river opp døra på bilen sin, og skriker at vi må se å komme oss inn. Dryppende våte og en smule oppjagde, takker vi for hjelpa mens vår nye venn ustoppelig sier: "Sorry, sorry, sorry!" Det ender godt. Han kjører oss hjem, og vi har lært at det er vanlig med hagl i slutten av regntida.

Søndags morraer tilbringer vi stort sett på besøk i menighetene til våre kollegaer. Å holde hviledagen hellig inkluderer på ingen måte å dra seg litt på morrakvisten. I dag f.eks. stod vi opp nøyaktiv 05.05 for å dra i kirka med vår koselige venn, Auspicious. Vi fikk til og med frokost da vi ankom huset hans i 7-tida. I kirka synger vi noen statskirke-lignende salmer, mange klappe og danse-sanger og de er veldig opptatt av at alle gir 10`enden. Så opptatt at de skriver ned hvor mye alle gir hver måned. Skjørt er påkrevd. For kvinner da.

To fine opplevelser fra Chisomo denne uka:

Marie:

Jeg fikk være med på å ta en gategutt med hjem til familien hans. Han hadde vært på gata i 4 mnd, etter han bestemte seg for å bruke pengene han fikk til å kjøpe sukker på transport til byen. Han sa det ikke var nok mat hjemme da han dro. Familien var glade for å se han, og viste det ved å dytte han vennskaplig i skuldra. En av staben forklarte situasjonen for familien, og de bestemte seg for å tilgi ham. Vi tok ham med til skolen han gikk på, og etter samtale med rektor kunne gutten begynne på skolen igjen neste dag. Bra å få være med på noe så konkret som familiegjenforening!

Kristina:

Jeg fikk være med å ha rådgivning sammen med en annen stab på Chisomo. Hun hadde kommet over en ny gutt på gata tidligere på dagen, og spurt om han ville komme til senteret. Han fortalte at han hadde dratt inn til byen for å skaffe penger til klær, men hadde kun fått 50 øre på de 5 dagene han hadde vært der. I løpet av samtalen bestemte han seg for å dra hjem igjen. Da jeg spurte om hva som var negativt med å bo på gata, svarte han at han ikke likte å sove på markedet og at vennen hans var blitt pisket fordi de spilte en type "syndig" spill langs veien. I helga sover han på senteret, og på tirsdag kan vi forhåpentligvis være med han hjem til familien igjen. Gøy!